Hvem er jeg? Uten deg?

Hva skjer når rammene og rutinene utfordrer oss både som enkeltindivid og samfunn? Når fluktveiene forsvinner får vi en gyllen mulighet å se innover.

Hvem er jeg når jeg ikke får drikke kaffe og skravle med venninnene mine? Når jeg ikke får drøse med foreldrene mine rundt middagsbordet, eller henge med søskena og tantebarna mine? Hvem er jeg når jeg ikke får gå på jobb? Når jeg ikke får treffe menneskene der ute med de ulike jobbene, personlighetene og utfordringene? Hvem er jeg når jeg ikke får bidra med det jeg bruker? Når jeg ikke får gå på trening, besøk eller reise hvor jeg vil? Hvem er jeg da?


Jeg er meg. Fremdeles like fullkomment meg. Det kan kanskje bare føles litt mye?


Vi står alle i ulike utfordringer nå. Vi er mye hjemme, sammen med oss selv og de nærmeste. Jeg tenker dette er en gylden mulighet til å ta et lite dypdykk innover. Til å våge å kjenne etter hva som rører seg inni oss når vi ikke har alle disse fluktrutene. Hva skjer med deg når støyen rundt deg reduseres? Når du ikke kan løpe på trening, treffe venner, kjøre unger hit og dit, reise og oppsøke alt der ute? Hva skjer da der inne?

Dette kan føles nytt og utfordrende, krevende og ubehagelig. Ønsket om å skyve bort og heller dykke inn i en skjerm kan bli fristende. Uroen som lever i kroppen kan føles voldsom. Det er så mye usikkerhet nå. Hvordan er det å være deg i alt dette? Kan du klare å anerkjenne de følelsene som kommer, akseptere at sånn er det nå? Finn en stille stund for deg selv, lukke øynene, pust. Og prøv gjerne å puste ut litt lenger enn du puster inn, da kobles nemlig det parasympatiske nervesystemet på som gjør at kroppen automatisk slapper mer av. Vær med deg selv. Gi deg tid. Litt hver dag. Øv deg på å være bevisst og stå i det som kan kjennes ubehagelig. Øv deg på å bli kjent med deg selv.


Jeg kjenner min følelse av tilhørighet blir utfordret om dagen. Jeg føler jeg famler litt rundt når jeg ikke har rammene mine rundt meg. Samtidig vet jeg at jeg er en del av noe større, at jeg hører til. Og jeg tror at det som skjer med samfunnet nå kan bringe noe godt med seg videre. Men vi trenger også her å være bevisste. Likt som vi kjenner etter og spør hva som skjer med oss selv, kan vi spørre hva som skjer med samfunnet. Vi er inne i en tid der mange trenger å tenke nytt. De hverdagslige rutinene og rammene er borte. Hva har vært bra med disse? Hva setter vi ekstra pris på? Ser vi noe med nye øyne nå som kan være bra å ta med seg videre? Gjør vi det fordi det alltid har vært sånn, eller fordi det føles bra? Vil vi tilbake til hverdagen akkurat som den var? Dette er spørsmål som gjelder like mye for enkeltmennesket som for samfunnet.

Hvem er jeg? Og hvem vil jeg være i samfunnet? Vi er alle en del av det. Det er ikke noe som skjer der ute, som er andre sitt ansvar. Det handler om deg og meg. Det er ingen tvil om at vi står ovenfor store økonomiske utfordringer. Kan vi likevel også klare å se andre verdier som er viktige for oss for å overleve og oppleve mening og tilfredshet? Kan vi våge å utfolde kreativiteten, ta personlig ansvar og finne den gode kjernen i både oss selv og samfunnet? Finne den veien som er bærekraftig både for oss som mennesker og som samfunn, slik at vi kan bruke de ressursene vi har, uten å gå tom? Vi er absolutt et forbrukersamfunn. Jeg ønsker  vi alle tar et ansvar slik at vi som mennesker, samfunn og Moder Jord kan få leve bærekraftig og ressurssterkt.

Så vet jeg vi trenger hverandre. Jeg blir meg i møte med deg. Gleder meg til å se deg igjen. Ta vare.


-Jorun

BESTILL TIME